Syk av kroppsvekta

Nyheter|Sport|Kultur|Kjendis|Vær

Syk av kroppsvekta
De kalte henne fleskeberget. Stine (29) hadde nedsatt fruktbarhet og var i ferd med å bli syk.
Bjørg Aftret
foto: Jørn H. Moen
Oppd: 20:10

«Helt fra jeg var fire, har jeg følt meg annerledes. Jeg fikk kompiser, men ordentlige venner har jeg vel ikke hatt før de siste åra. En gang ble jeg stukket i med nåler. Jeg ble fortalt at jeg sikkert ikke kjente noe av det, siden jeg var så tjukk.»

Stine Nesholen (29)

7. oktober 2009
25. november 2008. Frostrøyken ligger som et teppe over landskapet. På en benk utenfor Aker sykehus i Oslo sitter lærerstudent Stine Nesholen (29). Hun er spent. Trøtt også, for vekkerklokka i Ås, en times kjøretur unna, ringte allerede halv fem. Noen minutter seinere er en småhutrende Stine på vei bortover sykehuskorridoren.

- Føler du deg bra? Har du sluttet å røyke?

Avdelingsoverlege Jon Kristinsson ved Senter for sykelig overvekt på Oslo Universitetssykehus Aker kikker på Stine, får et bekreftende svar og smiler fornøyd.

I dag skal legen fedmeoperere seks personer. Stine er den første.

Den 1.70 meter høye Stine Nesholen har på det meste veid 118 kilo. Hun er i ferd med å utvikle diabetes. Faren for hjerte- og karsykdommer er stor, og nedsatt fruktbarhet truer med å knuse drømmen om å bli mamma en gang i framtida.

På to år er antall fedmeoperasjoner tredoblet her i landet. Bare i 2008 fikk rundt 2800 nordmenn gjennomført slike inngrep. Det nye er at stadig flere yngre er blant dem.

Andelen overvektige blant ungdom i alderen 16-24 år har gått opp fra sju til 12 prosent på ti år. Nå håper forskere at en studie på ungdom mellom 13 og 18 år med sykelig fedme, 4XL-studien, etter hvert vil gi svar på om kirurgisk behandling gir større helsegevinst enn slankeprogrammer.

Internasjonalt er trenden at fedmeoperasjoner øker blant tenåringer. Hittil har ingen under 17 år blitt slankeoperert i Norge. Men nå er det første inngrepet på en tenåring like om hjørnet.

- Det er fornuftig å operere ungdom som ikke greier å slanke seg. Det er det også dersom tenåringen mobbes på skolen, blir innesluttet og går inn i en depresjon, mener avdelingsoverlege Jon Kristinsson.

Dette vet Stine Nesholen alt om. Kiloene hennes har virket umulige å bli kvitt. Hun er fra en familie hvor mange er store, enkelte til og med syke, av fedme.

For seks år siden ble hun overbevist om at slankeoperasjon var det eneste som kunne hjelpe henne. Bare 23 år gammel startet hun kampen for å få et slikt inngrep.

Det er et trangt nåløye å komme gjennom.

Utredningen startet ved Ullevål sykehus, før hun kom til Aker for nesten fire år siden. Da hadde hun prøvd det meste av slankekurer og treningsopplegg. Grete Roede, fastekurer, ananas, Cambridge, Fedon Lindberg og pulver. Hun har vært gjennom utallige konsultasjoner, slankeprogram og kostholdsveiledning. Men ingenting har hatt varig effekt på vekta. Stine har gått opp og ned som en jojo hele tida.

Hun har alltid vært stor.

Ertinga begynte i barnehagen i hjembygda Solør. På barneskolen ble mobbingen verre: Tjukkebollefeita. Fleskeberget. Hun fikk høre at hun kunne smitte andre med kroppsvekta si. Første gangen hun begynte å tenke på å slanke seg var da hun begynte på skolen.

Da hun kom i puberteten begynte ballen virkelig å rulle. Vekta bare økte og økte, før den stabiliserte seg på 114 kilo. Overvekta har ligget på mellom 30 og 40 kilo. En gang hun gikk på pulver greide hun å komme ned i 78 kilo, men etter kuren kom kiloene på igjen. Det viste seg at stoffskiftet var i ulage.

Tilbake til 4. november 2008. 21 dager igjen til operasjonen. Stine smiler der hun sitter i sykehuskorridoren ved Aker. Kroppen er skjult i en svart tunika og svarte tights.

- Det er ikke speilbildet, men selvbildet som er problemet. Jeg har skrekk for å vise fram kroppen min. Den passer ikke inn i det samfunnsmessige bildet av hvordan en ung kvinne skal være. Jeg føler meg annerledes, selv om jeg vet at det alltid finnes noe som er tiltrekkende ved en person, sier Stine.

«Følg skiltene mot katastrofen», står det på veggen. Stine går målbevisst gjennom lange korridorer, svinger til venstre og håper hun er på riktig sted.

- Katastrofen! Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til.

En halvtime etterpå blir hun kalt inn til sykepleier Ragnhild Myrmo.

- I utgangspunktet blir du her operasjonsdagen, og to dager til hvis det går greit. Du må faste fra midnatt og ta denne brusetabletten kvelden før.

Stine kler av seg og legger seg på undersøkelsesbenken. Hjerterytmen, EKG, skal sjekkes. Diagrammet kommer opp på skjermen. Alt ser bra ut.

Det går to timer, kanskje enda lenger, før Stine omsider får komme inn til kirurgen.

- Har du hatt magesmerter i det siste?

- Nei.

- Feber, frostanfall?

Lege Faisal Baig måler blodtrykket hennes. Sjekker pulsen. Alt er normalt. Så må hun opp på vekta. 114,8 kilo. Det betyr en BMI på 39,8, noterer han før han lytter på lungene, på magen og tarmregionen.

- Du har vært flink som har greid å slanke deg noen kilo før inngrepet. Da er det egentlig bare å ønske lykke til, sier han.

Nå skal hun leve på 1000 kalorier per dag i pulverform fram til operasjonen.

Det handler ikke bare om kilo, men den du skal være. Fysioterapeutens råd kiler seg inn i Stine idet hun er på vei ut sykehusdøra. I hodet sitt har Stine allerede vært gjennom operasjonen og tida etterpå flere ganger.

400 millioner av verdens voksne befolkning har utviklet fedme, ifølge Verdens helseorganisasjon. Det vil si at de har en kroppsmasseindeks på over 30. Med en kroppsmasseindeks på 25 var en av fire nordmenn over 16 år overvektige i 2008, ifølge levekårsundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå.

Hver femte nordmann kommer inn under betegnelsen fet (BMI over 30), og hver femtiende nordmann kan være sykelig fet (BMI over 40). 600000 voksne mellom 20 og 70 år er fete, mens 60000 er ekstremt fete. Sykelig fedme betyr at pasienten har spesielt høy risiko for diabetes, hjerte- og karsykdom, søvnapné, (nattlige pustestopp) og tidlig død.

Klokka tikker mot åtte, kalenderen viser 25. november og Stine er ferdig på blodprøvelaboratoriet ved Aker sykehus.

- Det er greit å bli operert nå i november, så blir jeg klar til badesesongen!

Men det er en farlig operasjon 29-åringen skal gjennom. Legene kaller det en høyrisikooperasjon. Tall fra Tidsskrift for Den norske lægeforening viser at rundt en halv prosent dør etter komplikasjoner i forbindelse med slike inngrep.

Fedmepasienter blir risikovurdert fordi de er store. Det er mye fettvev. Opp mot 30 prosent av dem har diabetes. Mange har hjerte- og karsykdommer. Mellom en og to prosent får blodpropp. Operasjonsskjøtene kan lekke.

- Jeg vet det er stor risiko, så jeg er redd. Men redselen for å bli alvorlig syk plaget meg mer. Med færre kilo har jeg økt sjanse til å bli mor. Det er min største drøm, sier Stine.

- Hei, jeg heter Tone. Nå skal du flytte inn, sier sykepleieren og følger Stine bortover korridoren. Hun blir ført inn i et rom med to senger. Så får hun beskjed om å skifte til nattskjorte og hvite, lange støttestrømper før hun kryper opp i senga.

- Disse fine strømpene, det er litt av en jobb, bare å få dem på seg, sier Stine.

- For å unngå blodpropp. Mye bagasje for ett døgn, spøker sykepleieren. Så setter hun en veneflon inn i hånda hennes. Saltvann og antibiotika flyter gjennom posene i stativet ved senga.

Stine trilles inn på operasjonsstua og blir lagt på en saccosekk på operasjonsbordet. I alt sju helsearbeidere, inklusiv anestesilege og kirurg, er involvert i operasjonen.

Fem hull blir stukket inn i magen. Inngrepet heter Gastro intestrial bypass. Kirurgen bruker en TV-skjerm og et videokamera for å orientere seg fram til magesekk og tarmer. Magesekken skal bli betydelig redusert, og tarmene kappet.

- Hei, Stine. Det er anestesilege Dagfinn Kollerøs som dukker opp.

- Jeg skal være med når du sover, sier han og gir narkose gjennom ei maske som han holder over munn og nese.

Ved siden av at pasienten skal sove godt, skal hun være godt muskelavslappet og smertestillet. EKG måler hjerterytmen.

Stine er pakket inn. Steril dekking, heter det. Bare magen er synlig. Den blir vasket med klorheksidin.

Kirurg Jon Kristinsson har tatt på seg frakk og hansker. Han tar plass foran en sovende Stine, og ber om at monitorene blir stilt inn slik at han kan se hva som foregår inne i mageregionen hennes. Det er et videokamera som stikkes ned i magen. Med det kan teamet se om de kommer ned på riktig sted. Så settes det lokalbedøvelse flere steder på magen.

Med instrumentene sine skrur han seg ned i de fem hullene som er laget.

- Der har vi levra. Og der er magesekken, forklarer han og løfter opp levra litt. Bak der, bak milten, kommer tarmene, fortsetter han.

Instrumentet beveger seg mot magesekken.

- Vi stifter magesekken her, slik at det er mye som blir sjaltet ut. Se her, hvor mye som går vekk, sier han.

Magesekken reduseres med omtrent 95 prosent, fra cirka 300 ml til 30 ml. Den nye magesekken blir laget på standardmål. Bredden er fire centimeter, høyden seks centimeter.

- Da ser dere hennes framtidige magesekk her, sier han og løfter opp den betydelig mindre magesekken. Vi må være sikre på at det er ordentlig stiftet, fortsetter han.

Så skjøter han tynntarmen inn på den nye magesekken. Begynner det å lekke er det fare på ferde.

Deretter lager han en ny skjøt og kobler dermed ut 150 centimeter tarm før han syr det hele sammen igjen.

- Det er en øvelse å operere slik for du mister dybdesynet, sier han.

- For pasienten er det selvfølgelig mye bedre å få fem små hull enn å sprette hele buken. Det gir også mindre fare for brokk og infeksjon, fortsetter han.

Nå kan du sette sonde, sier kirurgen og blåser opp tarmen for å se om den lekker. På skjermen ser vi at den nye magesekken og tynntarmen nedenfor øker i proporsjoner. Det er heldigvis ingen lekkasje.

- Gikk det bra?

- Vi får håpe det, sier han og gjør seg klar til å sy igjen hullene på magen.

- Ferdig, roper han. Så kommer alle lysene på. Noen minutter seinere fjerner operasjonssykepleierne de sterile innpakningene. Engangsutstyret havner i store søppelcontainere.

Sykehussenga til Stine trilles ut.

- Hei, Stine. Nå er du ferdig!

Beina kjennes som bly. Og Stine er sår i halsen. Narkosen har fortsatt strupetak på kroppen, men med god hjelp greier hun å komme seg over i senga.

Klokka er fem på halv ti. Operasjonen har tatt 55 minutter. Alt har gått etter planen.

- Dette er verre enn å stå opp og gå på skolen, sier Stine og prøver å gni søvnen ut av øynene. Hun er så trøtt. Det klør i nesa.

Stine bretter opp nattskjorta og ser bandasjene på magen.

- Jeg ser litt tromla ut. Eller drita, som det heter på godt norsk, sier hun og synker tilbake på puta.

Et par timer seinere har hun gått noen små skritt, sittet i en stol og blir trillet inn på sengeposten.

- Husk å si at det var en fin kjøretur! Portør Per Christian Guroplass spøker og svinger senga på plass på rom 76. Vi er på Urologisk avdeling, post A og Stine nikker mot nabosenga.

- Det kjennes ut som om jeg har tatt 1000 «situps», forklarer hun og gir kameraten Kai Stian en klem.

- Det blir trangt i magen, det kjenner jeg allerede, fortsetter Stine. Hjelpepleier Kari Kvernmo Røstvold har kommet med bagasjen hennes, og lurer på om hun har tenkt å flytte inn.

Stine tar på seg sine egne klær. Ber om hårspray. Så bærer det ut i gangen med stativ med saltvann på slep.

- Jeg er bare operert, ikke invalid! sier hun.

Fire timer etter operasjonen vandrer Stine sakte nedover korridoren. Det piper uavbrutt i telefonen. Venner og familie lurer på hvordan det har gått.

- Jeg trodde faktisk det skulle vært vondere, sier Stine og får en god klem av lege Jon som kommer for å høre hvordan hun har det.

Stine forteller at hun ikke har hatt luftsmerter ennå.

- Det kommer. Dessverre, sier legen.

- Når du begynner å gå ned i vekt, må du spise og trene. Små måltider. Operasjonen er et kraftig spark i rumpa til å legge om livsstilen, fortsetter han.

Han regner med at hun snart kan reise hjem.

- Hvis alt går bra, legger han til.

To dager seinere tikker det inn en sms fra Stine:

- Jeg har det topp. Har gått en tur i skogen i dag.

Ei knapp uke etter operasjonen begynte Stine på skolen igjen. Formen var allerede da ganske bra.

- Jeg spiste feil. Nå er det lite og ofte som gjelder. Hvetemel er ikke så bra, det havner som en klump i magen. Jeg kan spise litt sjokolade, men grensa går ved fire twist. Er det mer blir jeg dårlig.

En slankeoperasjon er et verktøy for å legge om livsstilen. Det virker i ett til to år. Magesekken blir ikke stor, men den har en ballongeffekt, den utvider seg til å tåle mer.

Overgangen mellom 2008 og 2009 blir feiret med brask og bram. Nå er det onsdag, midt i januar. Det er vinterkaldt, men sola skinner. Det gjør Stine også når vi møter henne utenfor høyskolen på Bislett i Oslo.

Vekta har krympet med 11 kilo, og Stine melder om få plager etter den omfattende operasjonen for snart to måneder siden. Jula har gått greiere enn hun trodde. Et par ganger tålte hun ikke maten, men hun har kost seg med både ribbe, medisterkake og pølse. Til sammen har hun hatt «dumping» fem ganger siden operasjonen. Da var hun kvalm, ville spy, fikk diaré og ble så trøtt at hun bare ville sove. Men de sure oppstøtene hun hadde før inngrepet er borte. Derimot har hun følt seg litt oppblåst.

- Da jeg fikk besøk av kjæresten min etter operasjonen, sa jeg: «Kan hende jeg har litt flatulens». Det blir mye raping også, ler hun.

Vi kjører til Ås, forbi vinterkledde jorder og byggefelt der jula akkurat er feid ut av huset. Stoppestedet er Stines venninne Kerstin Skaar (42). De to ble kjent med hverandre på et kurs i kosthold og ernæring ved Lærings- og mestringssenteret ved Aker sykehus.

- Velkommen!

Kerstin åpner døra kledd i en tettsittende rød kjole. Rundt 30 kilo er forsvunnet siden 2. oktober da hun, som den første av venninnene, la seg på operasjonsbordet.

- Ja da, mor, svarer Stine når Kerstin maser om hun har tatt jerntablettene sine og de andre pillene som må til for å holde energinivået i sjakk.

- Har du tatt B12? Den sprøyta i rumpa? Det er et B-vitamin som gjør at du orker mer. Dette vitaminet tas ikke opp via tarmen. Vi må fylle opp fordi maten går så fort ut igjen. Normalt tar det 15 timer fra maten tas opp til den kommer ut. Hos oss er det en til to timer. Dessuten må vi tygge bedre. 32 ganger per bit. Til det kjennes som potetmos.

- I starten var jeg kjempesliten i kjeven, sier Stine og gjør grimaser.

- Jeg har opplevd å ikke tygge godt nok. Da måtte jeg rett på do og gulpe opp.

Praten går livlig mens de skjærer opp salat. Kerstin tar fram dølalefser og smører på Snøfrisk før hun legger på et lag med laks og salat.

- Dette er vel nok. Vi greier antakelig ikke å spise opp mer, sier hun om den beskjedne porsjonen som ligger på fatet. Alkohol går dårlig, men melk er bra, for fedmeopererte trenger tilskudd av kalsium. Stine er tørst hele tida, men greier ikke å drikke så mye.

Kerstin tar fram et album.

- Jeg var jo ikke akkurat liten. Før satt jeg sånn og syklet, sier hun og bretter ut beina. Nå kan hun samle lårene.

- Folk er veldig fordømmende mot tjukke. Vi oppfattes som dumme. Det er mange som har psykiske problemer. Jeg gikk selv til psykolog, men Stine og jeg har vært heldige. Vi er sterke.

Alt har ikke gått like problemfritt etter operasjonen. Kerstin forteller om da hun ble hentet med ambulanse. En kjøttbit hadde satt seg fast i stiften mellom magen og tarmen.

- Det var en vond opplevelse. Jeg havnet på sykehus, og kastet opp i tre dager. Heldigvis kom biten opp igjen. Etter det var det bare å begynne med flytende føde igjen. Hvis du føler deg tilfreds med valget du har gjort, er det ingen grunn til å skjule at du har tatt en slik operasjon. Men mange velger dessverre å holde det hemmelig. Også for familien.

«I like you so much better when you're naked» med Ida Maria dundrer over lydanlegget. Det er 23. mars, og ti minutter til pilates-treninga begynner.

- Er det ikke Skinny Minnie som kommer der, smeller det fra resepsjonen. Den nye Stine, i en trang skinnjakke etter sin kommende svigermor, er 23 kilo mindre fire måneder etter slankeoperasjonen.

- Når jeg synes det går langsomt med slankingen tenker jeg på de 46 smørpakkene jeg allerede er kvitt, sier Stine og trekker i armene på den arvede battlejakka. Målet er 26 pakker til. Det tror Stine hun skal klare innen 10. november.

- Velkommen, kvitrer pilatesinstruktør Elisabeth Skatter før hun plasserer fire kubbelys foran speilflatene og demper belysningen. Noen minutter seinere blir Stine og de andre åtte damene kommandert ned til en billedkomposisjon.

- Løft beina. Legg dere over på siden. 5-4-3-2-1.

- Pilates er helt genialt. I hvert fall for folk som har vært tjukke og redde for å trene, sier Stine.

Vekta fortsetter å minke mens våren blir avløst av sommer. Stine er på leilighetsjakt. Hun skal flytte sammen med kjæresten fra Arendal som hun traff på nettet bare uker før slankeoperasjonen.

«Jeg har det topp», «Alt vel», er beskjedene Stine gir i disse travle ukene. «Jeg er snart helt oppe og hopper. 33 kilo lettere siden sist jeg veide meg. Slikt kan man jo bare bli glad av», skriver Stine i en sms i august.

Høstens valgkamp er inne i sitt siste døgn når ei svartkledd kvinne haster inn på Tullins kafé i Oslo, 10 minutter for seint til avtalen med Magasinet. Tightsen er byttet ut med svart shorts. Tunikaen med en tettsittende lilla genser. Midjen er markert med et svart belte med maljer. Det rasler i digre plastsmykker.

- Det må være litt dill-dall, sier Stine og smiler. I dag er det 25 kilo siden operasjonen, og 34 siden prosessen kom ordentlig i gang.

Det har vært en travel vår og sommer. Stine har flyttet fra Ås til Oslo. Hun er blitt samboer, og flyttingen har tatt all fritid de siste par månedene.

- Jeg gikk ut med A fra skolen i vår, sier hun stolt og setter seg. Stine velger noe lett fra menyen. Hun kan spise det meste nå. Det handler om å spise lite og ofte.

- Når det har gått tre timer er jeg kjempesulten. Og melk vil ikke kroppen min ha. Den er ikke særlig glad i hvetemel heller. Så jeg spiser lite brød. Det går i knekkebrød og havretortilla. Til frokost spiser jeg gjerne havregrøt. Så er det «rett i koppen», mye frukt og grønt. Og kylling. Det er heldigvis samboeren min også veldig glad i. Sterk mat går også fint.

Det handler om å lære seg å lytte til kroppen, sier Stine. Både fysisk og psykisk.

- Jeg må spørre meg selv hvorfor jeg har lyst på det eller det. Mat er ikke trøst. Å overdrive spisingen går ikke. Det går heller ikke å spise altfor lite.

- Er du fortsatt like forelsket?

- Ja, det er et veldig stort pluss, sier hun og smiler.

- Vi traff hverandre før operasjonen. Jeg var Stine da også. Men det viktigste er at jeg er glad i meg selv. Å bli tynn betyr ikke nødvendigvis at jeg får det bedre. Men det hjelper at jeg føler meg bra. Den psykiske siden ved det å være tjukk, blir ofte glemt. Det skulle ha vært mer fokus på hvorfor. Mange overvektige føler at de aldri gjør noe bra nok. De dømmes på grunn av utseendet. Det går ut over selvtilliten.

«Velkommen» står det på dørmatta. Vi er på Grønland i Oslo og samboerparet Rune Beisland (33) og Stine hilser blidt. Årsdagen for slankeoperasjonen 25. november i fjor er like om hjørnet og Stines kroppsvekt har sunket med nærmere 40 kilo.

- Jeg føler meg jo som en storspiser. Stine blir fort mett, men det er ingen tvil om at hun trives, sier Rune og legger armen rundt kjæresten sin. Leiligheten er møblert med brukt og arvegods. Stines kunstverk har ikke kommet opp på veggen ennå.

- Har du noen gang angret på operasjonen?

- Det kunne ikke ha vært mer riktig for meg enn det ble. Om ei stund skal jeg også få strammet opp kroppen og fjerne overflødig hud. Det var en vekker at jeg må spise, at det var feil å straffe meg selv ved ikke å gjøre det under de utallige slankekurene jeg prøvde. Nå har jeg fått et annet forhold både til mat og kropp. Da jeg badet i sommer, oppdaget jeg at jeg ikke lenger fløt så godt i vannet. Beina ville liksom ikke opp, de pekte bare ned. Så tida som flytebrygge er forbi.

Hun ler.

- Nå gleder jeg meg bare til å få pupper som peker oppover.

På twitter nå: fedme operasjon slanking
Mer på Db.no: fedme operasjon slanking
Del på Facebook Del på Twitter Tips en venn

Kommentarer (74) Mest anbefalt:

Seriøst? (425+)
Skrevet av Theodor Sandal Rolfsen 16.11.2009 kl. 23:45

Kan ikke la være å gyte et lite latterhost når Dagbladet prøver å beskrive en seriøst og tragisk situasjon men ord som "Tjukkebolllefeita" :P Men uansett; denne artikkelen var litt opplysende for meg. Jeg trodde de aller fleste feite bare var for late til å gjøre noe med det, og at slike fedmeope... Les hele
Les svar (3)
Anbefal denne
Skriv svar
Skriv ny kommentar
Les flere
Les nyeste

Tilbake til forsiden

Oppslag nå

- Jeg fikk noe i glasset mitt
Da Vidar Riseth gikk på toalettet, puttet ukjente personer noe mystisk i ølen hans. Nå ber han om at Myhre-saken legges død.Les mer