ALBUM: Lise Karlsnes «post-Briskeby»-karriere har vært et besynderlig skue.

En dødelig blanding av slett karriereforvaltning og skyhøye forventninger har bidratt til å senke lista ned til et nivå hvor hun plutselig bare er en i mengden av beslektede skjebner i MGP-sirkuset: fordums poprealitydeltakere og avdanka veteraner, med i konkurransen om å få noen nye minutter i rampelyset gjennom SMS-demokratiet.

Oppryddingsforsøk

«Dance or Die» må høres som et forsøk på å rydde opp i forvirringen rundt hva Lise Karlsnes nå skal være:

Hvilken rolle skal hun spille i Pop-Norge og hvordan skal man fyllestgjøre og utnytte den nesten uangripelige sceneutstrålingen slik at hun kan rehabilitere seg som popstjerne?

Jeg understreker at det høres ut som et forsøk, for det er fortsatt slik - som det var på de mislykkede/misforståtte/misvisende Lise of the Woods-singlene (og Bylarm-opptreden) - at det er noe veldig anstrengt og overtent over den desperate jakten på den riktige hiten.

Og ja, den glimrer med sitt fravær også her.

Riktig sound, ingen hits

Det musikalske habitatet som omslutter Karlsnes på denne plata er ikke ueffent:

Hard, ofte litt kantete og kjølig elektrorock med veldig stor scenevifte og pastellyssetting i poprefrengene.

Og slik sett åpenbart dramaturgisk i slekt med det mer konforme skinnbuksepoputtrykket som Briskeby i sin tid sto for.

Men dette soundet, denne tilnærmingen, krever også langt mer slående hitmateriale enn hun har å rutte med her.

MGP-kandidaten «Sailors», som var en stor skuffelse i MGP-kontekst, framstår i albumkontekst som et av de tryggeste singlevalgene!

Og det er en posisjon den erobrer på grunn av de andre låtenes åpenbare mangel på hitkarisma eller øvrig gjennomslagsevne.

Kort sagt: Hvor er låten som vekker til live landets potensielt mest glamorøse popstjerne?

Tomheten etterpå

Man fylles med en vemodig tomhet etter hvert som albumet skrider fram, og man innser - motvillig og med den største medfølelse:

Den kommer ikke. Ikke nå heller.