TRAGEDIE: Stolene på stadionet i Port Said er tilsølt med blod etter at minst 74 personer ble drept og 1000 skadd etter fotballkampen mellom Al-Masry og Al-Ahly onsdag. Mange ble trampet til døde, mens andre ble knivstukket eller kvalt. Foto: REUTERS/Mohamed Abd El-Ghany
Dødskampen handler om politikk
Regjeringen har lenge tørstet etter hevn på Ultras.
3.2.2012, kl. 15:59
Dødskampen i Port Said kan få alvorlige følger for kampen om demokrati i Egypt. Ifølge Dagbladet 1. februar har tilhengere av det egyptiske laget, Al-Ahli et frynsete rykte. Det er nok riktig, men de er så mye mer enn bare fotball fans; Ultras.
Klubbens Ultras har en lang historisk tradisjon med motmakt, først mot kolonimakten Storbritannia og etter hvert for en republikansk nasjonalisme. De spilte en avgjørende rolle slik at folk turde å demonstrere mot Mubarak-regimet i fjor.
Da jeg var på Tahrirplassen i november ble jeg fortalt at Ultras laget den ytre forsvarsrammen for å støtte demonstrantene på Tahrirplassen. Det likte sikkerhetsstyrkene dårlig. Ultras ledet også an i stormen mot Mubaraks hatede Statssikkerhetstjeneste (State Security Service), initierte gjentatte sammenstøt med sikkerhetsstyrkene på fotballbanene og stormet den israelske ambassaden i september.
Dette er bekreftet av kollega og Midt- Østen spesialist, James M. Dorsey. At de også førte an i de seierrike kampene på Tahrirplassen i november og desember, gjør dem ikke akkurat mer populære blant Militærrådet i dag.
Ifølge Dorsey utsatte Det egyptiske fotballforbundet (EFA) runde 16 i Premier League fotballen for å hindre at kampene kunne bli et voldelig symbol på demokratiprosessen ett år etter de første store demonstrasjonene på Tahrirplassen 25. januar i fjor. På Al Ahram Online kunne vi lese følgende før 25. februar : «Medlemmer av Ultras er alltid velkomne til demonstrasjoner på Tahrirplassen. De er meget organisert og er ikke ivrige etter medieoppmerksomhet. De har en tendens til å kjempe i tøffe tider; de er forstått som kamerater i revolusjonsprosjektet og har på en robust måte støttet revolusjonen hele tida.»
Ultras har god erfaring gjennom mange års fotballopptøyer. Nå bruker de sin kunnskap og tøffhet politisk for å støtte den arabiske våren. De møter ofte militær vold med fotballvold. De er steintøffe i kamper mot militære styrker. Deres uredde handlinger kan forstås både som deres styrke og svakhet. Ble de lurt inn i denne volden eller initierte de den selv? Kanskje det var mest av det første.
Volden i Port Said skal ikke ha vært spontan, men planlagt. Dorsey kan fortelle at en Masri fan fra hjemmelaget i Port Said skal ha fortalt en Ahli supporter dette 13-14 timer før kampen: «Hvis dere kommer til matchen, skriv et testament på forhånd.» Regjeringen har lenge tørstet etter revansj på Ultras.
For dem som tror på en fredelig overgang til demokrati i Egypt, kan dødskampen i Port Said stå som et svart hull. For Ultras rykte er viktig i den fortsatte kampen for demokrati i Egypt.
Klubbens Ultras har en lang historisk tradisjon med motmakt, først mot kolonimakten Storbritannia og etter hvert for en republikansk nasjonalisme. De spilte en avgjørende rolle slik at folk turde å demonstrere mot Mubarak-regimet i fjor.
Da jeg var på Tahrirplassen i november ble jeg fortalt at Ultras laget den ytre forsvarsrammen for å støtte demonstrantene på Tahrirplassen. Det likte sikkerhetsstyrkene dårlig. Ultras ledet også an i stormen mot Mubaraks hatede Statssikkerhetstjeneste (State Security Service), initierte gjentatte sammenstøt med sikkerhetsstyrkene på fotballbanene og stormet den israelske ambassaden i september.
Dette er bekreftet av kollega og Midt- Østen spesialist, James M. Dorsey. At de også førte an i de seierrike kampene på Tahrirplassen i november og desember, gjør dem ikke akkurat mer populære blant Militærrådet i dag.
Ifølge Dorsey utsatte Det egyptiske fotballforbundet (EFA) runde 16 i Premier League fotballen for å hindre at kampene kunne bli et voldelig symbol på demokratiprosessen ett år etter de første store demonstrasjonene på Tahrirplassen 25. januar i fjor. På Al Ahram Online kunne vi lese følgende før 25. februar : «Medlemmer av Ultras er alltid velkomne til demonstrasjoner på Tahrirplassen. De er meget organisert og er ikke ivrige etter medieoppmerksomhet. De har en tendens til å kjempe i tøffe tider; de er forstått som kamerater i revolusjonsprosjektet og har på en robust måte støttet revolusjonen hele tida.»
Ultras har god erfaring gjennom mange års fotballopptøyer. Nå bruker de sin kunnskap og tøffhet politisk for å støtte den arabiske våren. De møter ofte militær vold med fotballvold. De er steintøffe i kamper mot militære styrker. Deres uredde handlinger kan forstås både som deres styrke og svakhet. Ble de lurt inn i denne volden eller initierte de den selv? Kanskje det var mest av det første.
Volden i Port Said skal ikke ha vært spontan, men planlagt. Dorsey kan fortelle at en Masri fan fra hjemmelaget i Port Said skal ha fortalt en Ahli supporter dette 13-14 timer før kampen: «Hvis dere kommer til matchen, skriv et testament på forhånd.» Regjeringen har lenge tørstet etter revansj på Ultras.
For dem som tror på en fredelig overgang til demokrati i Egypt, kan dødskampen i Port Said stå som et svart hull. For Ultras rykte er viktig i den fortsatte kampen for demokrati i Egypt.
- Man må være frisk for å takle å bli syk i Helse-Norge - Skal kontakter være avgjørende for å få behandling ved norske sykehus?
- Vibeke Løkkeberg lager film om 22. juli Sier det er stor interesse for filmen internasjonalt.
- I skyggen av bønda Er kommuneøkonomi helt uinteressant?
- Hver tiende lever farlig Norges Bank holder en rekordlav styringsrente, men er likevel bekymret for husholdningenes økende gjeld, skriver Stein Aabø.
- Ai Weiwei til Norge Han kommer ikke selv; han sitter i husarrest i Kina. Men bildene hans er her.
- Slik blir du kvitt telefonselgerne Forfatter Trygve Wikstøl gir deg svaret i ny bok.
- Nordmenn satte opp porno-opera - slaktet for manglende ereksjon «Fuck for forest» får slapp kritikk.
- Media og politi med på å lage rasisme - Myten om ikke-vestlige voldtektsmenn sprekker. Langt flere av voldtektsmennene enn først antatt, er etnisk norske.
- Om verdighet i Breivik-saken - Å be om verdighet fra de etterlatte og skadede i denne ekstreme situasjonen var uverdig, advokat Bæra.
- Oslo gettoiseres ikke Groruddalen har ingen områder med omfattende sosial nød, ingen områder politiet ikke våger seg inn i, ei heller er det farlig å gå rundt.