KJÆRLIGHET OG DØD: «West Side Story» er inspirert av Shakespeares «Romeo og Julie». Familiene er erstattet med gjenger, men kjærlighet og død går fortsatt på tvers av skillelinjene. Foto: Kjartan Bjelland, Kilden
Problematisk harmoni
«West Side Story» er et portrett av ung uro. I Kristiansand er den litt for snill og altfor søt.
4.2.2012, kl. 19:03
MUSIKAL: Rastløshet. Energi. Livslyst. Naivitet. Forelskelse. Begjær. Rivalisering. Aggresjon. Trang til å hevde seg. Håpløshet. Kamp. Og død.
«West Side Story» er en musikal om å være ung, utilpass og urolig, med alle de konsekvenser det kan få.
Men i Sørlandets nye storstue er det skjønnheten som dyrkes. I Ken Cazans regi dempes alt som har i seg smerte ned.
«West Side Story» var en av de første musikalene til å bruke dans som et fullverdig fortellerverktøy. Tidligere var dansen blitt brukt mest som dekorelement.
Jerome Robbins - som både hadde regi og koreografi på originalmusikalen - bestemte seg for å gi dansen større plass: Gjennom bevegelse uttrykkes de enkelte rollefigurenes personligheter og følelser, forholdene rollefigurene imellom og ofte også handlingens gang.
Det gir ikke bare helhet og en følelse av gjennomført planlegging. Det gir også fart, intensitet og nyanser.
I Agder Teater-versjonen ligger koreografien nær den originale, elegant og narrativt. Men likevel kommer dansen i skyggen av musikken.
Kristiansand Symfoniorkester, ledet av Ingar Bergby, forsterker det harmoniske preget.
En får inntrykk av at hovedrolleinnehaverne er valgt mer for sine sangferdigheter enn for sine evner som skuespillere.
Scenograf Cameron Anderson har tegnet storbyens slum i en granitt-tonet fargeskala, ton i ton med Kildens vegger. Triangelmønstret - også et trekk fra veggene i teatersalen - går igjen. Igjen; en gjenklang som forsterker harmonien.
Pent er det hele veien. Men det blir også motstandsløst, og det får ikke fram den emosjonelle kraften historien kan ha.
Faktisk er det mest urovekkende innslaget kvinnenes paradenummer «Amerika» - med knuffing og mental mobbing. Guttegjengenes kamper virker konsekvent glattere, mer overfladiske, utvendige. Maria og Tonys kjærlighet likeså.
Med større spennvidde mellom det vakre og det vonde ville spenningen blitt langt sterkere.
«West Side Story» er en musikal om å være ung, utilpass og urolig, med alle de konsekvenser det kan få.
Men i Sørlandets nye storstue er det skjønnheten som dyrkes. I Ken Cazans regi dempes alt som har i seg smerte ned.
Musikken først
«West Side Story» var en av de første musikalene til å bruke dans som et fullverdig fortellerverktøy. Tidligere var dansen blitt brukt mest som dekorelement.
Jerome Robbins - som både hadde regi og koreografi på originalmusikalen - bestemte seg for å gi dansen større plass: Gjennom bevegelse uttrykkes de enkelte rollefigurenes personligheter og følelser, forholdene rollefigurene imellom og ofte også handlingens gang.
Det gir ikke bare helhet og en følelse av gjennomført planlegging. Det gir også fart, intensitet og nyanser.
I Agder Teater-versjonen ligger koreografien nær den originale, elegant og narrativt. Men likevel kommer dansen i skyggen av musikken.
Kristiansand Symfoniorkester, ledet av Ingar Bergby, forsterker det harmoniske preget.
En får inntrykk av at hovedrolleinnehaverne er valgt mer for sine sangferdigheter enn for sine evner som skuespillere.
Gjenklang
Scenograf Cameron Anderson har tegnet storbyens slum i en granitt-tonet fargeskala, ton i ton med Kildens vegger. Triangelmønstret - også et trekk fra veggene i teatersalen - går igjen. Igjen; en gjenklang som forsterker harmonien.
Pent er det hele veien. Men det blir også motstandsløst, og det får ikke fram den emosjonelle kraften historien kan ha.
Faktisk er det mest urovekkende innslaget kvinnenes paradenummer «Amerika» - med knuffing og mental mobbing. Guttegjengenes kamper virker konsekvent glattere, mer overfladiske, utvendige. Maria og Tonys kjærlighet likeså.
Med større spennvidde mellom det vakre og det vonde ville spenningen blitt langt sterkere.
- Man må være frisk for å takle å bli syk i Helse-Norge - Skal kontakter være avgjørende for å få behandling ved norske sykehus?
- Vibeke Løkkeberg lager film om 22. juli Sier det er stor interesse for filmen internasjonalt.
- I skyggen av bønda Er kommuneøkonomi helt uinteressant?
- Hver tiende lever farlig Norges Bank holder en rekordlav styringsrente, men er likevel bekymret for husholdningenes økende gjeld, skriver Stein Aabø.
- Ai Weiwei til Norge Han kommer ikke selv; han sitter i husarrest i Kina. Men bildene hans er her.
- Slik blir du kvitt telefonselgerne Forfatter Trygve Wikstøl gir deg svaret i ny bok.
- Nordmenn satte opp porno-opera - slaktet for manglende ereksjon «Fuck for forest» får slapp kritikk.
- Media og politi med på å lage rasisme - Myten om ikke-vestlige voldtektsmenn sprekker. Langt flere av voldtektsmennene enn først antatt, er etnisk norske.
- Om verdighet i Breivik-saken - Å be om verdighet fra de etterlatte og skadede i denne ekstreme situasjonen var uverdig, advokat Bæra.
- Oslo gettoiseres ikke Groruddalen har ingen områder med omfattende sosial nød, ingen områder politiet ikke våger seg inn i, ei heller er det farlig å gå rundt.
