- Jeg har tatt lærdom av at jeg gikk på en skikkelig smell. Nå har jeg lært å ta meg fri annenhver helg. Men jeg skal innrømme at jeg fortsatt sliter med å finne den balansen. Jeg er blitt flinkere til å ta meg fri, men ikke alltid med like god samvittighet, sier Mette Hanekamhaug som stikker et nydusjet hår ut av stortingsleiligheten i Oslo.

Med UGGs på føttene og Nike-bagen over skuldra, ser hun fortsatt ut som Stortingets yngste.

TAR OMVEI: Hun går ikke gjennom slottsparken etter kveldsmøter på tinget. Hun mener kvantumsrabatten for overfallsvoldtektsmenn er en skam.
Foto: NINA RUUD

• /labrador/201/201523/20152317/jpg/active/480x_262_320__.jpg

  KONTOR 409: Her jobber stortingsrepresentant Mette Hanekamhaug. — Sko er mer min greie enn klær. Men man kler seg pent på Stortinget. Det handler om respekt, det er tross alt landets nasjonalforsamling.
  Foto: NINA RUUD

• /labrador/201/201523/20152315/jpg/active/480x_457_320__.jpg

  HOS SJEFEN: Siv Jensen nektet sin unge medarbeider å komme tilbake på jobb før hun var frisk.
  Foto: NINA RUUD

• /labrador/201/201523/20152312/jpg/active/480x_221_320__.jpg

  14 KILO PLUSS: - Jeg er ikke akkurat store jenta nå heller, påpeker hun med rette.
  Foto: NINA RUUD

• /labrador/201/201523/20152314/jpg/active/480x_289_320__.jpg

  SUPERMANN: - Han er tøff når jeg trenger det og har vært støttende under hele prosessen. Han er en personlig trener som ikke bare ser treninga, men hele mennesket, sier Mette om Adrian Paul.
  Foto: NINA RUUD

Innrømmelsen kom ikke som noen bombe, verken på kollegaer i komiteen for kirke, utdanning og forskning eller på venner og familie. Enkelte journalister hadde merket seg påfallende mange tomme flasker Pepsi Max på kontoret hennes, og klær og rot som tydet på at hun ofte tilbrakte natta på sofaen. De mest pågående spurte om hun var syk siden hun var blitt så mager. Mette svarte at hun hadde høy forbrenning. Men i fjor høst sto hun fram med sin hemmelighet og skam.

- Jeg sliter fortsatt med å tilgi meg selv fordi jeg ble syk. Det er enklere å vise empati for andre enn seg selv, sier hun.

Sykmeldt

Hun hadde slitt med anoreksi i over to år, siden hun kom inn på Stortinget. I februar i fjor ble hun sykemeldt for et halvt år.

- Jeg gikk rundt og var livredd hele tiden. Nå slapp jeg i alle fall å gå rundt og ha angst for å bli avslørt. Jeg senket skuldrene litt.

Hun legger vekt på at samtlige medlemmer i komiteen tok kontakt og roser sjefen sin, Siv Jensen, igjen og igjen. For det var denne dama som satte foten ned og forlangte at hun gikk til bedriftslegen og psykiater.

- Fra å være en supersosial person, begynte jeg å isolere meg. I sosiale sammenhenger er det ofte mat - og folk kan stille spørsmål.

Forsvarsmekanismer

Hun gikk med på å gå til psykiater Finn Skårderud - men bare én gang.

- Det var første gang jeg innrømte åpenlyst at jeg hadde et problem. Jeg hadde nektet og nektet. Jeg hadde bygd opp alle forsvarsmekanismer samtidig som jeg ble svakere, både fysisk og psykisk. Til slutt bare satt jeg meg ned og ga opp.

Skårderud spurte: «Vil du bli frisk?» Hun svarte: «Selvsagt». Han spurte igjen.

- Saken er at man vil, men man vil likevel ikke. Jeg hadde et ambivalent forhold til å bli frisk. For når man er syk føles det som man har mistet alt, det eneste man har igjen er kontrollen over maten. Og så kommer noen og sier at du må si ifra deg den kontrollen. Det ga meg en panisk følelse. Som om jeg sto på kanten av et høyt stup og noen sa at det skulle ligge en madrass der nede og ta meg imot.

Tryglet om å få jobbe

De første ukene av sykemeldingen lå hun hjemme hos foreldrene i Molde og sov, uten noen krefter igjen. Men straks hun var tilbake i Oslo, begynte masingen om å få komme tilbake på jobb.

- Jeg prøvde tryglet, ba, overtalte og kjeftet. Om igjen og om igjen. Jeg er sta. Men Siv er hakket staere. Jeg merket at det var tøft for henne at jeg var syk, sier hun, på vei ned til medarbeidersamtale med sjefen.

Kvantumsrabatt

Hun er ikke redd verken for å fronte hijabforbud i barneskolen eller for å skjelle ut Kristin Halvorsen (SV) når hun ikke vil innføre eget mobbeombud. Samtalen gjennom Slottsparken handler om overfallsvoldtekter, er hun kjapp til å nevne at Frp vil øke maksstraffen - og fjerne kvantumsrabatten.

- At en mann som voldtar tre kvinner, bare skal sone for to ødelagte liv, er helt forkastelig. Tenk hvordan den tredje og fjerde kvinnen som er utsatt for samme voldtektsmannen, må føle det.

- Bør kvinner få råd for å unngå voldtekt?

- Vel, det er i hvert fall ingen som sier til unge menn som rammes av blind vold, at ofrene skal drikke mindre og kle seg annerledes.

- Har du sluttet å gå gjennom Slottsparken når det er mørkt?

- Jeg har aldri gjort det, for dette har jeg tenkt over siden det sekundet jeg flyttet hit. Slik situasjonen var i høst, var det jo skummelt. Men man vil jo heller ikke bli paranoid og la frykten styre.

Tidlig start

Hun valgte Frp som 14-åring. På Stortinget løper hun kjapt innom kontoret og skifter ut UGGs med pene sko. Hun ser på Siv Jensen med et beundrende blikk.  

- Mette ble frisk først og fremst på grunn av sin sterke vilje. Jeg kjenner meg nok litt igjen i henne, sier Siv Jensen.       

Var hun for ung da hun kom inn på Stortinget?

- Nei. Sykdommen hadde begynt å utvikle seg før jeg kom inn, og hadde nok utviklet seg uansett. Jeg tror forresten livet på hybel blir en større overgang for godt voksne, mannlige politikere, mange har slitt med alkohol og ensomhet, sier hun og legger til.

- Dessuten er hele greia med politikk, å tenke nytt. Det er lettere når man er ung.

Personlig trener

Siv Jensen spør fortsatt om det går bra sånn cirka en gang i uka. Hun går fortsatt til psykiateren. Og så er det Adrian Paul, hennes personlige trener på World Gym i Akersgata der hun har trent i to år.

- Jeg sa noe vagt om at jeg trengte hjelp til å øke i vekt, sier Mette.

Treneren sa klart ifra at hun trengte tett oppfølging. Tilbudet var: «Jeg kan hjelpe deg, men da må du la meg få kontrollen». Så dro han hjem til leiligheten hennes og bytte ut mat med lav energitetthet med havregrøt, avokado, ris, rent kjøtt og fisk.

- Jeg er mer åpen mot Adrian enn mot de fleste. Men jeg er sikkert ikke den enkleste å ha med å gjøre.

Var 14 kilo lettere

Ulempen med åpenhet, er oppfølging. Og ja, hun ser mye sunnere ut nå.  

- 14 kilo er en del når man er så lav som meg. Jeg er ikke akkurat store jenta nå heller.

Hun har holdt mange foredrag om spiseforstyrrelser på skoler.

- Jeg sier: «Skriv opp janteloven -  og brenn den.» Jeg ber tenåringene være stolte av seg selv og ikke henge seg opp i de fem prosentene de ikke er helt fornøyd med.

Hun prøver å bli raus mot seg selv.

- Jeg øver meg hver dag med å si til meg selv:«Dette er du flink til, Mette». Det er alltid mye lettere å finne noe å pirke i, noe som kunne ha vært enda bedre.

- Hvorfor har du alltid vært så selvkritisk?  

- Jeg har aldri sammenliknet meg med andre. Men jeg blir så skuffet når jeg ikke når de høye målene jeg har satt meg. Du vet følelsen: «Det gikk bra ... men». Debatten gikk bra, men jeg kunne fått inn en punchline til. Derfor klarte jeg aldri å senke skuldrene.

- Er du frisk nå?

- Det er et godt spørsmål. Jeg er diagnostisert frisk, men jeg kan ikke være naiv å tro at jeg er helt frisk. Det er ikke som å knekke ei hånd, og få på gips på og vips, frisk. Jeg har fortsatt mange utfordringer i hverdagen. Men i stedet for å bruke all energi på å skjule at jeg var sjuk, kan jeg si høyt at «nå koker det litt for meg» og «nå må jeg bremse». Stresser jeg for mye, trenger jeg et spark i ræva.

- Er du mest effektiv eller mest utålmodig?

- Begge deler. Utålmodighet tvinger meg til å bli effektiv.  

- Hvor ofte legger du bort telefonen?

- Aldri. Det siste jeg gjør før jeg slukker lyset og legger hodet på puta, er å sjekke jobbmailen, Facebook, twitter og sms.

- Når er du snill mot deg selv?

- Når jeg gjør ting jeg trives med. Ser film i sofaen med gode venner. Eller tar en skikkelig god treningsøkt. Balanse er det som er viktig og vanskelig for meg. Jeg jobber med å lytte til kroppen. Når dørstokkmila kjennes hard, kan det være fordi kroppen faktisk trenger hvile. Jeg har kjent signalene, men jeg har ignorert dem.