(Dagbladet God torsdag): - Jeg var konstant urolig og ukomfortabel i min egen kropp. Jeg følte meg alltid annerledes, sier Birgitte Moe (36).

Som vokalist i dancegruppa Infinity - Norges svar på danske Aqua - har hun sunget for 20 000 mennesker. På veggen henger gullplater for både LP og singelen «Happy».

GÅR SOLO: Musikken er hard og sint, men også melodiøs.
Foto: privat

• /labrador/201/201542/20154201/jpg/active/480x_480_270__.jpg

  LYKKEBARNET: —Jeg har forandret meg veldig etter at jeg fikk Timian. For første gang i livet føler jeg ro, sier Birgitte Moe (36).
  Foto: Kristin Svorte

• /labrador/201/201540/20154005/jpg/active/480x_480_270__.jpg

  HØYT HÅR: På spellemannsutdeling i Oslo Spektrum, men Birgitte Moe i Infinity klarte aldri å nyte scenelivet.
  Foto: NRK

• /labrador/201/201539/20153990/jpg/active/480x_365_320__.jpg

  DANCEBAND: På slutten av 90-tallet hadde Infinity med Birgitte Moe og Kjell Gabriel Henriksen flere svært dansbare hiter.
  Foto: Morten Heckmann - EMI

Jenta med bakgrunn fra Vestre Bærum Pikekor, levde ut popstjernedrømmen. Men hun klarte ikke å nyte suksessen.

- Jeg likte ikke at folk så på meg på scenen. Jeg følte meg så stygg og var redd for at andre skulle se hvem jeg var og hvor lite jeg var verd.

Fikk ingen diagnose

Helt siden hun i barnehagen ga bort alle dåpsgavene sine - og søsterens - for å få venner, har hun følt at noe ikke stemte.

- Når andre jenter kom i søte, rosa sko, tok jeg på meg mormors gamle, semskete sko. Og ja, jeg var et ekstremt krevende barn.

I stua på Haslum i Bærum har alenemora Timian Erik Alexander (6 måneder) i armkroken. Hun har bestemt seg for å være åpen i God torsdag, også om episoder hun helst vil glemme.

Først for fem år siden fikk hun diagnosen ADHD. Det ble starten på en prosess for å akseptere seg selv.

Glad for ADHD

- I dag er jeg glad for at jeg har ADHD, selv om det er tøft. Jeg er en kreativ, fantasifull, glad og veldig empatisk person. Men mye kunne vært annerledes hvis jeg og familien min hadde fått informasjon før.

 Hun beskriver ADHD som et tankekjør. For mange «TV-kanaler» samtidig i hodet og mangel på konsentrasjon.

- Det er regningene jeg ikke får betalt. Prosjekter jeg starter på med brennende energi, men ikke klarer å fullføre. Typisk nok sluttet jeg på både foto- og make up-utdanning. Dessuten overanalyserer jeg alt alle sier og kan være innmari naiv - noe som også er typisk for folk med ADHD.

Strøm av ideer

De siste par åra har hun fått hjelp av en psykiater og har lært seg å ta bedre vare på seg selv.

- Jeg må sove mer. Ta et varmt bad. Gå en tur i skogen og roe ned.

Men hun beskriver også ADHD som en herlig strøm av ideer og ren glede.

En hårlokk i panna har samme farge som planta som slynger seg over taket i stua.

- Jeg farger håret minst en gang i måneden, jeg.

På veggen henger egne fotografier og tegninger. De noe psykedelisk dekorerte kjøkkenskapdørene, kaller hun «et klart utslag  av ADHD». I hjørnet står miksepulten og mikrofonen som hun ofte trekkes mot.

- Jeg må skape. Hadde jeg ikke hatt Timian, hadde jeg glatt skrevet tre låter om dagen.

-Skriver om meg
Det var boka «Hyper - en beretning om uro» skrevet av journalist Pernille Dysthe som fikk henne på sporet.

- Jeg bestemte meg for å sette gule lapper der jeg kjente meg igjen. Det ble tett i tett med gule lapper. Etter å ha lest den, sa jeg: «Hun skriver om meg».

Oppdagelsen kom i en livsfase hun omtaler som negativ.

- Jeg var i et forhold som ikke var bra for meg og røykte hasj. Det fungerte som selvmedisinering, jeg ble avslappet. Men jeg kjente at halve hjernen ble lammet. Derfor skal jeg aldri, aldri røre de greiene der igjen, sier hun bestemt.

Med hasjrøyking fulgte panikkangsten.

- Første gang det skjedde var i Kvikne og jeg ble hentet i ambulanse til Tynset sykehus.

Bristepunktet

Hennes bunnpunkt kom da hun, pære full, slo ned en dørvakt på byen.

- Det var vanvittig. Skrekkelig skamfullt. Jeg - et ikkevoldelig menneske - hadde brukt vold. Etter den episoden gikk jeg knapt ut på lang tid. I ettertid har jeg skjønt at de aldri skulle ha servert meg alkohol bare fordi de kjente meg igjen fra Infinity.
 

Burde vært fanget opp

Hjemme var hun jenta som sto med hårbørste og sang. Hun la seg tett inntil høyttalerne og lyttet på musikk. Men på skolen ble hun mobbet og slet med konsentrasjonen.

- Jeg prøvde å være snill pike slik at læreren skulle like meg. Men etter hvert var jeg ofte ute på gangen.

Familien hennes hadde mange utfordringer. I etterkant har hun skjønt at faren sannsynligvis også hadde ADHD.

På ungdomsskolen kom identitetskrisene så det holdt. Hun var innom både hip hop- og hippiestil, og som 15-åring var hun inn og ut hos flere leger.

- Fordi jeg ikke hadde selvtillit, lagde jeg meg masker for ikke å vise meg sårbar. Jeg skremte folk og var dramaqueen. Men jeg følte meg bitte liten inni meg.

ADHD er en følelsesforsterkende diagnose. Gang vanlige følelser med 10, mener Birgitte.

- Jeg er jo så følsom at det halve er nok. Jeg griner av «Byggmester Bob», ler hun.

Jenter har ikke ADHD

Hun mener det bare er én grunn til at skolen og legene ikke oppdaget hennes ADHD.

- Fordi jeg er jente, rett og slett, sier hun bestemt. Forskning viser at få jenter og kvinner med ADHD blir oppdaget.

- Da jeg var 17 år begynte jeg å tenke at jeg ikke hadde selvtillit fordi jeg ikke hadde pupper. Så jeg begynte å mase på mamma om silikonpupper.

-Løsningen var silikonpupper

Moren nektet. Men da Birgitte var 20 fikk hun lagt inn silikonimplantater.

- Jo da, jeg følte meg mer vel. Det eneste jeg gledet meg til på den tida, var å gå på byen i helgene. Når jeg drakk alkohol, klarte jeg å slappe av. Men jeg fikk jo ikke bedre selvtillit.

Infinity som består av Kjell Gabriel Henriksen og Birgitte ble oppdaget på en jobb på Aker Brygge.

- Da begynte levenet. Men jeg var ikke klar for det.
 

Norske svar på Aqua

Infinity bød på uhøytidelig dancepop og hadde flere hiter på slutten av 90-tallet.

- Det var et kjempekjør med promojobber og konserter. Jeg var alltid uvel og gruet meg, sier hun.

Ofte skjelver og rister vokalisten på første låt. Først mot slutten av konserten, tør hun synge for full hals. Hun gir alt og føler seg lykkelig. Under applausen tenker hun, igjen: «Hvorfor er jeg så redd? Hva er feil med meg»

- Jeg likte jo også oppmerksomheten. Men jeg manglet selvtillit.

Hun slet med angst, men fikk ikke hjelp fra offentlige sykehus. Men i 2007 ga den private psykiateren henne svaret hun ventet på.

Fra Ritalin til MGP

- Han sa jeg var blant de klareste ADHD-tilfellene han hadde møtt. Psykiateren ba om unnskyldning på vegne av hele det norske helsevesen for at jeg ikke var blitt utredet før. Så var det rett på Ritalin - og rett til MGP.

Infinity gjorde nemlig comeback i Melodi Grand Prix med låta «Hocked on you».

- Jeg var uvel, redd, sliten og psykisk syk. Jeg hadde lenge vært på søken etter den diagnosen jeg skulle hatt. Så jeg klunka ned litt vodka og gikk på scenen og trodde at jeg skulle dø, minnes hun.

 Diagnosen kom ikke som noen bombe på familie og venner.

- Det positive var at jeg endelig fikk vite hvorfor jeg alltid har følt med så annerledes. Jeg forstår nå hvorfor jeg har hatt det så  vanskelig. Alle skjoldene jeg har bygd opp, skyldes at jeg har vært så redd for å bli avvist.

Hennes viktigste vendepunkt kom i mai 2010.

- Jeg la meg inn fem dager på Bjørnegård psykosomatiske senter. Og jeg tok et oppgjør med meg selv og folk rundt meg. Fordi jeg har følt meg så annerledes, har jeg lagt meg til mange dårlige handlingsmønstre og latt meg bruke mer enn sjelen min har tillat.

Satser med nytt band

Hun bestemte seg for å satse på musikken. Låtene til det nye bandet, Dolls of Disaster, beskriver hun som «følsom, melodiøs, dramatisk, tidvis sint, kommersiell, ballehard og raggete».

- Jeg har tenkt på soloalbum i 13 år og har spart på de beste låtene. Men jeg har ikke hatt selvtillit før nå, sier hun og prater med entusiasme om bandet og medprodusent Jesper Borgen.

- Jeg lager musikk ut fra følelser. Det er veldig forløsende å drive på med musikk.

 Hun bruker ikke Ritalin mens hun ammer og ønsker å unngå medisinering.

- Jeg er jo vant til å være som jeg er. Og nå har jeg det bedre enn noen gang.

Plutselig spretter hun opp:

- Skriv at jeg ikke ville ha skaffet meg juksepupper i dag. Jeg hadde virkelig ikke pupper. Men det var ADHD som var problemet. Jeg kunne ha blitt glad i den kroppen jeg hadde. Men gjort er gjort, smiler hun.

Siden hun ble gravid har selvtilliten, også på scenen, omsider kommet.

- Etter at dette lille frøet ble plantet i meg og begynte å vokse, har jeg ikke vært redd. Nå er jeg bare opptatt av deg, ikke sant, lille venn, pludrer hun til sønnen og legger til at hun får veldig god hjelp av moren og søsteren sin.

Hun velger åpenhet fordi hun er vet at det sitter mange der ute og kjenner seg igjen.

- Når jeg hører folk si at ADHD er en motediagnose, blir jeg provosert. På dårlige dager er det skikkelig vondt. Men på gode dager er det fantastisk. Begge deler må jeg leve med. Nå begynner jeg omsider å bli stolt over det jeg får til; musikken, bildene mine, kjærligheten til Timian.•
Denne saken sto første gang på trykk i God torsdag 9. februar 2012.