VIL BLI PRESIDENT: George Clooney spiller presidentkandidaten Mike Morris i «Maktens menn», en stram og underholdende film om uskyld som går tapt. Clooney har også regissert filmen, og er en av manusforfatterne.
Clooney i kamp
«Maktens menn» synger den gamle sangen om at makt korrumperer. Men på upåklagelig underholdende vis.
23.2.2012, kl. 08:02
FILM: «Tiden fløy» er nesten alltid en kompliment. Den som sier det, har hatt det veldig gøy. Og tiden flyr for publikum som benker seg for å se «Maktens menn», et stramt og underholdende politisk drama regissert av George Clooney. Men det er likevel ikke en udelt god følelse. «Maktens menn» er en av disse vellagede filmene som slutter idet den virkelig begynner å bli spennende, som kan få en velvillig seer til å spørre seg: Var det ikke mer?
Vi befinner oss i skyttergravskrigen som er den amerikanske presidentvalgkampen. Alt er lov. Alle personene i «Maktens menn», enten de tilhører politikken eller pressen, er verdensvante og ryggesløse, eller på vei til å bli det. En som ennå har en god dose idealisme i behold, er Stephen (Ryan Gosling), kommunikasjonssjef for presidentkandidaten Mike Morris (George Clooney). Stephen tror på saken og på kandidaten, inntil han oppdager både at også sjefen har et skap med skjeletter på bakrommet, og at båndene mellom valgkampledelsen og ham selv slett ikke er så ubrytelige som han trodde. Sentralt står, selvfølgelig, en vakker ung assistent (Evan Rachel Wood).
Regissør Clooney er, her som i den elegante «Good Night and Good Luck», mer opptatt av manøvreringsrommet, av sjakkspillet, enn av den enkelte karakterens indre reise. Spillerne i «Maktens menn» er enkle og typete, og ikke mer subtile enn at de gjerne tar seg bryet med å forklare sine egne renker for hverandre og seeren. Men de er morsomme å følge, og spilles fynd av et a-lag av karakterskuespillere: Philip Seymour Hoffman, Marisa Tomei og Paul Giamatti. «Maktens menn» er også god på å skildre politikken som en arena der det må gjøres harde prioriteringer, konstant. En lojal medarbeider er viktigere enn en dyktig medarbeider. Og menneskelige hensyn teller ikke dersom de innebærer en risiko for kandidaten.
Når det kommer til stykket, forteller «Maktens menn» deg akkurat det tusen lignende filmer har fortalt deg før: At politikk korrumperer. Men så er det av en eller annen grunn stadig fordømt spennende å se mennesker miste sin uskyld.
Ryggesløse menn
Vi befinner oss i skyttergravskrigen som er den amerikanske presidentvalgkampen. Alt er lov. Alle personene i «Maktens menn», enten de tilhører politikken eller pressen, er verdensvante og ryggesløse, eller på vei til å bli det. En som ennå har en god dose idealisme i behold, er Stephen (Ryan Gosling), kommunikasjonssjef for presidentkandidaten Mike Morris (George Clooney). Stephen tror på saken og på kandidaten, inntil han oppdager både at også sjefen har et skap med skjeletter på bakrommet, og at båndene mellom valgkampledelsen og ham selv slett ikke er så ubrytelige som han trodde. Sentralt står, selvfølgelig, en vakker ung assistent (Evan Rachel Wood).
Hard verden
Regissør Clooney er, her som i den elegante «Good Night and Good Luck», mer opptatt av manøvreringsrommet, av sjakkspillet, enn av den enkelte karakterens indre reise. Spillerne i «Maktens menn» er enkle og typete, og ikke mer subtile enn at de gjerne tar seg bryet med å forklare sine egne renker for hverandre og seeren. Men de er morsomme å følge, og spilles fynd av et a-lag av karakterskuespillere: Philip Seymour Hoffman, Marisa Tomei og Paul Giamatti. «Maktens menn» er også god på å skildre politikken som en arena der det må gjøres harde prioriteringer, konstant. En lojal medarbeider er viktigere enn en dyktig medarbeider. Og menneskelige hensyn teller ikke dersom de innebærer en risiko for kandidaten.
Sagt før
Når det kommer til stykket, forteller «Maktens menn» deg akkurat det tusen lignende filmer har fortalt deg før: At politikk korrumperer. Men så er det av en eller annen grunn stadig fordømt spennende å se mennesker miste sin uskyld.
- Idol-Jennys låt høres ikke ut som hastverksarbeid Men det høres ut som Lana Del Rey.
- Ei til tider imponerande diktsamling Original diktdebut med rikt språk.
- Apokalypsis Nå kan Nicolas Sarkozy og Angela Merkel angre på hva de stelte i stand da de felte statsminister «Yorgos» Papandreou i Hellas, skriver Einar Hagvaag.
- 10 grunner til å ikke date Jens Stoltenberg Kan vi stole på deg?
- Stein Mehrens «greatest hits» - en fargesterk bok Stor dikter i konsentrat.
- 10 grunner til å ikke date Jens Stoltenberg Kan vi stole på deg?
- Bygg på vestkanten! Oslo har ingen gettoer i dag. Når vi blir 200 000 flere, krever det politisk innsats å beholde det slik.
- Jakten på kjærligheten Cannes-festivalens hittil største snakkis er en fryktløs og nærgående film om kvinnelige sexturister i Kenya.
- Mer radioenfold Mange av oss har trodd at NRK-lisensensen var noe vi betalte for å få et tilbud som markedet ellers ikke vil klare å levere.
- Første smakebit på nye James Bond Jogger, blir avhørt, faller ned ei sjakt og får barbering i ny trailer.
